I en konfliktsituasjon vil det være gunstig å oppholde seg utenfor pasientens rekkevidde inntil man velger å gjøre en fysisk intervensjon. Avstanden bør ikke være lengre enn at man kan bistå kollegaer som kommer under angrep. Ved fysisk intervensjon vil man hurtigst mulig i tett fysisk kontakt med pasienten for å nøytralisere denne ved hjelp av grep eller nedlegging.
Om angriper hurtig kommer innenfor angrepsdistanse, bør man verge seg mot plutselige angrep. Slag kan komme svært hurtig og overraskende. Hode og hals bør prioriteres ved blokkering. Blokkering bygger på naturlige reaksjoner på overraskelse. Tyngdepunktet senkes. Armene går opp foran hodet og møter angrepet samtidig som man beveger seg inn mot pasienten. Haken klemmes ned mot brystkassen, skuldrene trekkes opp og tennene bites sammen. Dette for å tåle angrepet bedre om blokkeringen ikke lykkes. Ved blokkering må man hurtig vurdere avstand til pasienten og forflytte seg ut av rekkevidde eller tett inn i kroppen. Hvis du må blokkere et angrep er du innenfor rekkevidde og man kan forvente gjentatte angrep så lenge du befinner deg innenfor rekkevidde. Ved blokkering prioriteres hode og hals på grunn av skadepotensialet som ligger i angrep mot dette området.
Om det er vanskelig å trekke seg unna angriper, kan man gå i tett fysisk kontakt og legge angriper i bakken. Man benytt livtak eller tak rundt en arm. Trekk pasienten ned ved hjelp av kroppstyngde og moment. Drei pasienten så denne lander i mageleie. Å holde en person på bakken alene er svært vanskelig og medfører skaderisiko. Man er i slike situasjoner avhengig av tilgjengelig assistanse i umiddelbar nærhet.
